På Fredag sovnet jeg tidlig på sofaen, men bråvåknet i 2.30 tiden av et mareritt. Hva det var om husker jeg ikke akkurat nå, men før jeg legger meg i sengen følte jeg en trang til å sjekke facebook. Totalt uvitende om det tragiske som hadde utspilt seg noen små timer i forveien, logger jeg på og ser at en av mine facebookvenner hadde markert seg som trygg fra Terror i Paris!!
Og jeg kjente at adrenalinet jobbet i kroppen, hva i alle dager hadde skjedd? Innen det var gått 3 minutter sitter jeg med tårer i øynene og ser på videoene på forsiden av VG. Og det går kaldt nedover ryggen på meg når jeg leser om selvmordsbomber og skyting blant unge uskyldige mennesker.
Og dagen etter tenner jeg lys og bytter profilbildet mitt i solidaritet til Frankrike, og tårene triller når speaker på skal vi danse sier til Pascal at vi alle føler med hans landsmenn denne dagen. I dag er bildet mitt tilbake til normalen, fordi man ikke kan stoppe tiden, og det eneste vi kan gjøre er å komme sakte, men sikkert tilbake til hverdagen og ALDRI ALDRI glemme det grusomme som skjedde 13. November 2015.
I dag raser debattene på facebook og andre sosiale medier, hvorfor støtter vi Frankrike og Paris med flagg, mens bombingen i Beirut dagen før ikke fikk samme mediedekning, eller Syrias flagg? . Hvorfor er det mer synd på den franske nasjonen enn alle de andre som opplever krig, og elendighet hver dag?
Syria, Irak, Iran, Libanon er land som det har vært uroligheter i siden jeg ble født. Jeg har selv en tante som var i fredsstyrkene i Libanon når jeg var baby, så det er ikke noe nytt. Selvfølgelig er det utrolig trist at verden har blitt et slikt sted der man må drepe og skade hverandre når man er uenige. Og selvfølgelig blør mitt hjerte for alle de uskyldige menneskene som blir rammet daglig av det som skjer. Men Frankrike er nærmere mitt hjerte: jeg har selv vært der, jeg har mennesker i livet mitt som er derfra som jeg bryr meg om, og det er et land som ligger mitt hjerte nære.
Men, krig og uroligheter er ikke vanlig i Europa. Frankrike er et fredelig land, og Paris et sted vi forbinder med kjærlighet. Ja, vi er flere land som har styrker i disse landene som bombes daglig, men det er ikke VI som bomber dem. Vi prøver å hjelpe de som er uskyldige, med å få stoppet de som har funnet ut at det er greit å drepe uskyldige mennesker, noe disse ekstremistene naturligvis setter liten pris på. Og dermed kommer seg oppover i Europa for å ta hevne seg og tap av sine.
Jeg tror ikke krig og vold løser ting som krig og vold, men hva kan man gjøre annet enn å prøve å støtte de som er rammet så godt vi kan? Jeg tror dessverre at vi kommer til å se mere av dette her i Europa også dessverre, og bla IS har sagt at de smugler sine egne blant flyktningene.
Og søsteren av ei god venninne av meg skrev dette i går, og jeg kan ikke si det bedre selv, så jeg deler hennes tanker:
Jeg ber deg kjære barnet mitt. Form en verden uten hat og forakt. Den voksne verden har slått sprekker – av religion, politikk og makt. Våre såre tårer renner i blått, hvitt og rødt. I historiens svarte bok ble i natt enda en side født. Du skal ikke lese den enda, men morgendagen bærer sin pris. Skrevet i klare bokstaver står «De utrøstelige i Paris».
Vi setter vår lit til deg, min lille. Kan du viske ut skjebnen din? Og heller tegne en verden så hinsides ulik min? Med viten om at enkeltmennesker står ansvarlig for det de gjør. Vi kan ikke dømme religion i sin helhet for at Frankrikes gater blør. På grunn av ulikheter skapt av oss slukker Disneyland i dag. Voksne hjerter fylles av hevngjerrighet, og vonde tanker fylles med hat.
La et felles samfunn samles for de mange som aldri kom hjem, men ble revet bort fra livet da ondskapen marsjerte frem. La oss lyse opp hver centimeter disse menneskene maler svart, og la oss rope høyt og tydelig at vi aldri vil gå tapt. For der et håp blir revet ned, skal hundre nye vokse frem. Frankrike er kanskje mørkt i dag, men Eiffeltårnet skal lyse igjen.
Folkets plass står enda samlet, slik dere også skal. I morgen arver dere våre sko og må rette våre fall. Vi har sjanglet så ustødig, og jeg beklager lille venn. Alle våre tårer kan ikke gjøre det godt igjen. Europa bærer sørgebånd. Landet samler sin arme. Før du vet ordet av det har vår voksne verden gjort entre. Når du våkner fra drømmen, barnet mitt, vil vår verden være din. La oss håpe min vesle kjære, at din stemme er klokere enn min.
For uansett hvor mye jeg ønsker det tror jeg aldri vi kommer til å få fred i verden, men jeg håper vi kan begrense det!
