Nå er det lenge siden jeg har skrevet noe som helst om #prosjektnymamma. Og det er det ulike grunner til. Angsten tok seg opp veldig i fjor høst og når vi kom til Desember var pulsen konstant høy, jeg isolerte meg og følte jeg ikke fikk puste skikkelig. At jeg konstant gikk med hyperventilering. Utrolig slitsomt og energikrevende. Så da var veien til kjelleren kort. Og når vi mistet 2 nære og kjære i løpet av 2 uker i Januar ble det bare for mye og kroppen sa stopp. Jeg la på meg 10 av de 15 kg jeg klarte å ta av før sommeren 2018. Så da lurer sikkert noen: Hvor er jeg nå? Er jeg diger som en elefant, eller har jeg blitt et pinnedyr?
Hvor er jeg nå da?
Det var et realt slag under beltestedet at vekten økte så mye. ALL den jobben til ingen nytte?! Kan tro jeg gav meg selv juling for det eller?! Hvor udugelig var ikke jeg som ikke klarte dette liksom? Det var en tung tid. Men i våres begynte jeg å ta meg selv i nakkeskinnet igjen. Jeg vil ikke være den som noen kan komme å si: «hva var det jeg sa?» til. Jeg SKAL klare dette. Ikke bare for å bevise for alle andre at jeg kan.
Men også fordi at overvekt når man har hatt svangerskapsdiabetes gir fem ganger høyere risiko for diabetes type 2. Og jeg vil ikke leve et liv på insulin om jeg kan forhindre det. Men selv om jeg kommer tilbake til normalvekt og er aktiv betyr ikke det at jeg IKKE får det, men da kan jeg ihvertfall ha ren samvittighet over at jeg har prøvd ALT.
Det er nå eller aldri. Opp igjen!
For 1 mnd siden tok jeg enda mer tak i ting. For jeg føler jeg må ha litt fortgang. Det er snart 4 år siden siste fødsel og jeg er fortsatt ganske stor. Men jeg er heldigvis under 100 nå. Jeg veide meg i April og begynte å gråte for da var vekten OVER 100. Jeg er ei relativt litta snuppe på 168 på strømpelesten, så det sier seg selv at slike tall er alt for høye.
Og MYE kan skje bare på 1 mnd. Fysikken min har endret seg, tankegangen har endret seg og motivasjonen og viljen har endret seg. Og jeg bare gleder meg til fortsettelsen.
Før og etter
Man må snu tankegangen.
I bildene over her kan dere se hvordan endringen har vært på en mnd. Og det er virkelig en lettelse å se at jeg blir mer markert, og at fysikken endrer seg. Jeg skal være ærlig å innrømme at jeg var sykt skuffa over vektnedgangen rett etter jeg hadde vært på den. For jeg føler at «ALLE» andre går ned i superfart og får til så mye mer enn meg. Men så snudde jeg tankegangen, og tenkte: » dette er bare en mnd, tenk hva som skjer etter 2 og tre når jeg fortsetter å være dedikert».
Treningen har blitt min lykkepille!
Treningen har blitt min lykkepille, jeg kjenner på kroppen og humøret når jeg har vært passiv for lenge. Da begynner hodet å jobbe intenst mot meg, samt at ledd og rygg stivner. Og jeg blir full av vondter. Humøret og tålmodigheten synker. Og jeg føler selv at jeg er vanskelig å være i hus med. Så da er det bare å få kastet på seg joggeskoene og headsettet, og komme seg ut. Og jeg prøver etter beste evne å ikke ty til sjokoladen når angsten tar meg. Da må jeg heller ta en treningsøkt eller gå meg en tur å få hodet på riktig spor.
Jeg trodde aldri at jeg skulle bli den som går turer og jogger frivillig. Eller som digger en skikkelig styrkeøkt. Men ungdommens treningsglede ligger under der et sted. Og jeg må jo si at det er utrolig deilig å kunne bevege seg med ungene uten å føle at jeg drar på mye ekstra.
Svar på spørsmålet hvor er jeg nå?
Så akkurat nå er jeg inne i en god driv. Pulsklokken min tok kvelden her om dagen da, og jeg merker jeg er blitt avhengig av den når jeg trener. Jeg trener 3-7 dager i uken, varierer mellom Powerwalk og styrke, men skal innrømme at det blir mye styrke med alt dette regnværet. Så jeg holder en knapp på at November blir veldig bra. Snøen behøver ikke komme før ca 22. Desember.
Jeg har gått ned en størrelse i klær og bruker nå L. Og bare det i seg selv er motivasjon så det holder.
Hvorfor gjør jeg dette?
Dette har jeg tenkt en del på. Gjør jeg dette for meg eller fordi samfunnet mener jeg burde se ut på en gitt måte. Er det siste som er din grunn, kommer du aldri til å få det bra med deg selv.
Mine hovedgrunner er:
1. Jeg vil unngå diabetes type 2 i den grad jeg kan
2. Jeg vil føle meg vel med meg selv
3. Jeg vil orke å være aktiv med ungene, og senere barnebarn
4. Jeg vil ha mindre vondter og en angst som er til å leve med uten medisiner.
PSST! Legger du ut bilder på instagram med trening, kosthold eller lignende tagg de gjerne med #prosjektnymamma og tagg til meg @frujacobsenno så deler jeg gjerne videre både deres stories og innlegg.
