De siste dagene har vinden hylt rundt hushjørnene. Strømmen har forsvunnet pga trær som har blåst over ende. Frosten har satt seg i kroppen, og teppet har vært godt trukket opp. Endelig er min favoritt tid her. Tiden da det ikke er så kaldt at man MÅ ha jakke, men kaldt nok til at man bør finne frem lange cardigans og pakke vekk sommertøy.
Jeg elsker fargene, dramatikken og de plutselige værskiftene. Jeg liker at vinden er crisp og biter meg i kinnene. Og jeg liker å kunne sitte inne en regnværsdag å se film med familien med noe godt å bite i. Det å tenne masse lys i stuen når høstkvelden pakker inn huset er så deilig, og gir en avslappende stemning i hele huset.
Ungene koser seg ute med å lete etter blader, og de siste små tegnene etter sommeren. De hopper i vanndammer, lager sølekaker og slår hjul i fuktig gress. De utforsker mens vi går tur, og snuser på den deilige høstlukten. For det er noe spesielt med luften om høsten. Det lukter så friskt, og man får energi av å ta dype magedrag av den friske luften.
Vi kan grille bål, og gå turer med kakao i sekken. Og hele huset oser høstturer og bål.
Å se edderkoppenes kunstverk når man går en tidlig morgen tur, mens man kjenner kaffen varme kroppen fra innsiden. For meg er høsten en ny start. Endelig kan jeg bevege meg uten at jeg svetter fra topp til tå. Jeg liker å sitte i sofakroken å lese en god bok, spille spill med ungene, drikke kakao og se trærne bytte farger. For så å miste alle bladene.
Samtidig er høsten blitt en tid for ettertanke etter at pappaen til Ylva var ute å plukket et nytt blad til henne hver dag. Og den siste dagen, hvor han plukket det siste bladet på treet, så døde hun. Det for meg gjør at høsten på en måte er en ny start, mer enn Januar og et nytt år.
